Kommentarer

Jeg får så lite kommentarer på bloggen min, og i det siste har jeg studert veldig mange andre toppbloggere, for å finne ut hva jeg kan gjøre for å få litt mer aktivitet i kommentarfeltet mitt.

Løsningen er rett og slett utrolig logisk, og veldig interessant i tillegg!
Det viser seg at de virkelig gode bloggerne som har et godt øye for kommentarfremmende midler, alltid avslutter innleggene sine med et spørsmål eller to til leserne i fet skrift. Spørsmålet er alltid relevant til selve blogginnlegget, noe som gjør det legitimt, og kamuflerer desperasjonen etter kommentarer, ettersom det virkelig fremstår som noe bloggeren helt genuint har lyst til å vite om sine lesere.

Jeg har veldig mange gode eksempler på dette, men her er min favoritt:

Se på det! Dette er faktisk et prakteksemplar av et blogginnlegg. Ikke bare er temaet uhorvelig interessant, forfatteren har bildereferansen i orden, og ikke minst, legg merke til disse to spørsmålene på slutten. I am in awe. Dette førte til åtte kommentarer på dette innlegget!

Så, dette er trolig løsningen.



Liker du å kommentere på blogger? 


Har du kommentarfelt på din blogg? 

Neimen halla

God aften! Her sitter jeg og drikker min sedvanlige kopp te, fra min helt sedvanlige kopp

Neimen, det der er da ikke en helt sedvanlig kopp! Det er jo en turistkopp fra London! Dette kan bare bety at jeg, nok en gang har vært ute på selvorganiserte eventyr – for your pleasure.

Hold deg fast – denne gangen dro jeg alene! ! ! ! ! !
Se det, en liten artig effekt med utropstegn der. Vel vel! Jeg vet dere sitter der med svettemerker store som koppen mi av ren spenning. Det skjønner jeg, for i det store og det hele har dette selvfølgelig vært en både spennende og dramatisk tur med uante vendinger, med inntrykk jeg tar med meg resten av livet og kan fortelle barnebarna om. Rett og slett, the whole shabang.

(hadde satt pris på om dere når dere leser overskriftene og datoene her, ser for dere pipingen i 24-serien, evt en annen piping for hver bokstav som skrives)

02.11.2010 – Shamrock Pub
Reisenervene trenger seg hardt på mens jeg roper "Hansa eller Heineken" på jobb. Det er fotballkamp, akkurat hvilken husker jeg ikke, men det gikk både en del Hansa og en del Heineken, det er sikkert. Jo, det var jaggu meg TO kamper, herregud altså.

03.11.2010 – Vogts Gate
Jeg har kommet meg hjem fra jobb, og skal nå sette i gang med pakkingen. Dette har jeg jo både øvd meg på, samt opplevd ganske mange ganger, siden jeg jo er en bereist person, så det går ganske fint. Øyasekken blir ikke en gang halvfull, da jeg har med meg ett skift, noen truser, og 4 par linser. Jeg får faktisk sekken, bagasjen pluss pengebok og det hele ned i håndvesken. Jeg advarer sterkt mot å prøve dette hjemme, da dette er eksperimenter som egner seg kun for garvede Ryanair-passasjerer som meg selv. Jeg er klar. Er London klar?

03.11.2010 – Rygge flyplass
Fra nå av driter jeg i denne datopipingen, da jeg risikerer å få alt for mye struktur i bloggingen. En stakkars sjel har sagt seg villig til å kjøre meg til flyplassen, men etter å ha sluppet meg av, må vedkommede snu for å hente kameraet mitt, som jeg velger å ikke ta med meg. Det veier mye, og det kan man i latskapens navn ikke ha noe av. Jeg har da mobiltelefon med utmerket kamerakvalitet, noe som senere vil vise seg.

Jeg kommer meg helskinnet gjennom den farlig strenge sikkerhetssjekken på flyplassen, og setter fart mot nærmeste kiosk. Ingenting komplementerer en flyreise så godt som et halvt rundstykke med en vassen paprikabit på, for 39 kronasjer. Jeg feirer at jeg har fått igjen på skatten med en flaske vann på siden, men tar meg selv i å lete etter gullflak i flasken etter jeg har betalt summen på rundt 70 kroner.
Nok om det. På flyet får jeg sitte på niende rad, som vil si fremst, siden flyet ikke er fullt. Blir sittende ved siden av en veldig hyggelig, men noe pratsom dame. Jeg frykter det verste, men heldigvis kommer en blond, enda mer pratsom frøken og setter seg mellom oss. Jeg puster lettet ut mens haka treffer andrehake som videre treffer brystet, og jeg gapende seiler inn i drømmeland.
Jeg våkner opp ved landing. Noen prøver seg på å starte en applaus, jeg hater dem, men kommer ikke over alle inntrykkene som farer over meg ved tanken på å ha landet i dette eksotiske landet, og ved synet av eksotisk rullebane og asfalt rundt meg.
La oss komme videre. Jeg kommer meg ganske fort ut av flyet, og går så fort og ikke minst stilig som bare disse beina kan frakte et menneske med hat for andre nordmenn for fly, og er først gjennom både passkontroll (FUCK YEAH) og først inn på do. Der utfører jeg noe jeg hater meg selv litt for, å sminke seg på offentlig toalett. Men, er man jetsetter, så er man jetsetter. Videre bruker jeg masse pund på å ta toget inn til London.

Vel fremme ved London Brigde aner jeg ikke hvor jeg skal gå, men jeg har et utmerket indre kompass, så etter litt vandring på gefühlen finner jeg frem til hostelet. Klokka er bare ti og jeg kan ikke sjekke inn før to, så dagen går i å henge på en nettcafe for å skryte på facebook over at jeg er i London, samt litt shawping her og der.

Her er et kjøpesenter som var alt for dyrt, men det hadde fin julepynt, som man helt tydelig ser.

Herregud, dette er kjempekjedelig, la oss gå over til godbitene.
Jeg har glemt deodoranten hjemme i Oslo, noe som gir meg en smule panikk. Jeg får heldigvis ganske fort kjøpt meg en ny t-skjorte på Urban Outfitters, da all hatvandringen på Stansted gjorde mitt late vesen svært svett, samt en deodorant som inneholder så mye alkohol at jeg mistenker meg selv for å være konstant brisen resten av turen.
Når jeg endelig får sjekket inn på hostelrommet, er jeg alene, og kan raise the bar for indulgence TODAY med å innrette meg i ei overkøye og sove litt. LITT. For der, etter en stund, møter jeg mine "samboere" for den neste dagen. Hurra, en dame på 50 og hennes sønn. De snakker et språk jeg ikke forstår, men som jeg gjetter å være italiensk, og etter damen har sagt "dolce" et par ganger, blir det videre hennes navn.
Mz Dolce og sønn fikk selvfølgelig, av alle ting, senga under meg og senga ved siden av. Og det SKAL SNAKKES. Poser skal ORGANISERES. Det er kanskje en noe ukjent sak at knitrende poser er tortur for mine ører. Men de skal altså ORGANISERES. Eller for alt jeg vet, kan det være at de bestemmer seg for å tømme en hver pose de har, for så å blåse posene opp og så trampe rundt på dem, før de fylles igjen og legges ned i oppbevaringsboksen under senga.
Videre skal senga ristes. I følge dagboken min funderer jeg et tidspunkt på om jeg egentlig befinner meg i en seng, eller om det faktisk er et klatrestativ i apeavdelingen i Kristiansand Dyrepark. Dette blir en fest!
Apropos fest, her dukker enda en beboer opp, Mz Håndtakkjole. Hun virker hyggelig, og jeg legger henne ikke for hat før jeg innser at hun og Mz Dolce snakker samme språk. Min mistanke om at dette er italiensk, forsterkes da volumet til begge med en gang økes med 200%.
Hele den italienske festen topper seg da sønnen til Mz Dolce finner ut at han skal stå ved siden av sengen min og snakke. Dette passer perfekt for meg, som fortsatt innbitt prøver å sove litt, siden han er akkurat så høy at han snakker rett inn i øret mitt. BUENO.

Jeg innser at her er det ikke håp, samtidig som jeg skal ut på jakt etter musikalbilletter. Turen går til Leicester Square, der jeg punger ut £29 for en billett til Oliver, før jeg videre går til en av mine favorittkjeder i denne byen, Bella Italia. Jeg klarer på et artig vis å spørre om det er mulig for meg å få et bord bare for meg selv, hvorpå jeg får et medfølende "oh, of course!", og jeg nærmest venter meg en hånd på skulderen før jeg setter meg ned. I denne for meg litt kleine situasjonen setter jeg meg ned ved det første og beste bordet jeg ser, uten videre tanke på hvor i lokalet dette er plassert. Jeg skal videre smertelig få oppleve at jeg har satt meg ved bordet like ved kassen, hvor servitørene står og henger når de ikke har noe å gjøre. Det er jo helt supert, for i tillegg til at jeg ikke har matlyst, har jeg klart å bestille en salat med en ganske grusom dressing, og med disse servitørøynene vekselvis rettet mot meg, får jeg nærmest ikke ned en bit. Det resulterer videre i at hele TRE forskjellige servitører spør hva som er galt med maten min, noe som ikke gjør meg mer sulten, bare en smule svettere. Jeg holder vinglasset ganske kontinuerlig i hånden, tvinger ned noen biter kylling, betaler, tipser masse og går.

Etter middagen oppdager jeg et tivoli midt på selveste squaren, og det gjør meg så glad at jeg velger å ta et bilde for å dele det med dere alle tre:

Etter dette går jeg hjem og legger meg. Etter en halvtime kommer Mz Dolce, som noen har puttet noen nye euro på, og hun gir seg ikke med skravlingen før håndtakjenta ber henne holde kjeft i mørket.

Dagen etterpå vinner jeg livet stort ved å nesten gå av meg beina samt tube av meg ræva fra London Bridge til Oxford Street til Covent Garden til Bank til til til... Ja. Rett og slett, egentlig stort sett til Urban Outfitters.

Denne plakaten minner både meg og mine lesere på at jeg fortsatt ønsker meg disse til jul.

Norge var også på t-banen. Nord-Norge vil det si.

 Jeg vinner også livet ved å innse at Mz Dolce har fortlatt åstedet. På kvelden kommer dagens høydepunkt, musikal i Covent Garden.
Jeg ankommer tidlig etter litt svett kappgang med meg selv, og finner plassen min meget fort. Jeg sitter på broen, her har jeg jammen strålende utsikt

Her er noen kaksefranser som har fått seg egen sånn balkong

Jeg tror ikke de ser en dritt.

 Jeg har fått plassering ytterst på en rad, noe som jo er helt ypperlig for sånne som meg som setter pris på litt ekstra mosjon i hverdagen, da jeg får gleden av å reise meg opp for hver person som skal forbi. En litt eldre dame setter seg et sete bortenfor meg, og i det hun legger jakken sin på setet mellom oss, tenker hun seg hastig om, før hun sier "oh, this seat is taken, isn't it?" I blikket står det skrevet med blokkbokstaver at hun hentyder til min date for kvelden, som sikkert er på do, og skuffelsen står videre skrevet i ansiktet når jeg sier at nei, det er det ikke. Jeg venter en ny hånd på skulderen, men også denne uteblir.
Uteblir gjør derimot ikke skravlingen fra de fire franske jentene bak meg, og scenarioene om både hjernen min som eksploderer og tanken på å kaste dem alle ned i orkestergraven underholder meg helt til musikalen begynner. Videre sitter jeg på kanten av setet mitt og koser meg, ler, tar til og med meg selv i å klappe uten å bli kvalm etter noen av sangene. Musikal gir meg livsglede.
I hvert fall en stund. Litt uti begynner interessen å dabbe, og etter pausen ser jeg nærmest dobbelt. Jeg velger å skylde på at klokken er blitt skrudd tilbake en time nylig, samt at London ligger en time etter Norge. Jetlag OG vintertidstid, det er harde greier selv for en garvet reisende som meg.
Vel hjemme innser jeg at noen nye har inntatt sengen under min, denne gangen to tyske jenter som virker livredde for meg. Jeg ignorerer dem, og legger meg.

Morgenen etterpå kommer jeg meg til min egen store forundring opp til frokost, hvor jeg i desperat leting etter et bord å sitte ved blir sittende sammen med enda to tyske jenter. De er hyggelige. Hurra for det. Vi snakker om å drikke øl sammen på kvelden, men jeg ser for meg et kleint scenario, og takker for meg før planen blir videre utviklet.
Resten av dagen blir brukt på nasjonalgalleriet, hvor jeg leker intellektuell og spiser en ganske overpriset sandwich med kalkun og tranebærgele som på ingen måte anbefales, før jeg drar til Leicester Square for å spise is og drikke cappucino. Tanken på alle som sitter hjemme på jobb og lignende gir meg et tilfreds ansiktsuttrykk

..helt til jeg sjekker kontoen, som viser seg å være tom. Faen, jeg hater karma.

Vel hjemme igjen har jeg tenkt til å ligge i sengen min og slappe av resten av dagen. Jeg har kjøpt meg inn et arsenal av candy som kunne holdt en hel krig, til og med wienerpekan har jeg funnet meg. Candyfesten er i gang, helt til de to tyske mumlejentene entrer rommet. De setter seg til å høre på tysk techno i senga under meg, og jeg er glad jeg er til. Jeg roper et stille hurra når de forsvinner ut døren en time senere, for så å ta det tilbake når de ti minutter senere dukker opp med tre bokser Smirnoff Ice hver. Selv om de har verdens stusseligste vorspiel i senga under meg, tar jeg meg selv i å bli litt misunnelig, glad som jeg er i alkohol, i hvert fall når jeg ser rundt meg i senga og oppdager at jeg ligger og bader i pekansmuler, sirup og potetgullrester. Derfor takker jeg pent ja når den ene tyske jenta til slutt åpner kjeften og ber meg med ut.
Det viser seg at disse to er i byen for å slippe ut håret etter de begge har slått opp med kjærestene etter fire og seks år, og når de drar frem sine tights og satengtopper, innser jeg at dette blir en suksesskveld. Å kjøpe drikke til å vorse med trenger jeg heller ikke, da den av dem som jo kan engelsk, viser seg å være en frisør med stor forkjærlighet for hårspray og tupering, noe som gir meg en god løsemiddelskade, så der sparte jeg de pengene. Hårsprayjunkien viser seg å være pratsom og livlig, mens den andre ikke kan engelsk, og med mine tyskkunnskaper er en samtale der bare å glemme.

Kvelden blir for meg preget av store mengder rom og cola, for de to andre blir den preget av grining og krangling både på tube og på utested, da hun ene føler seg utenfor fordi hårsprayjunkien snakket for mye med supermeg. Jaja, sånn er livet.

Her er to bilder fra Ministry of Sound, se på livet!!

Gud, for en detaljert blogging. Dette er det mest slitsomme jeg har gjort i dag, bortsett fra å spise knekkebrød med Nugatti Krønsj. Det var faen meg hardt det og.

Vel, neste dag var jeg i Brick Lane og kjøpte meg sko, og etter det tok jeg et sjebnesvangert valg om å ta et litt tidlig tog til flyplassen. Jeg velger å sitere rett fra notatblokka:

"På Stansted Express, blitt utkula i Brick Lane. Funnet et toersete på toget med et eldre par, den tyske utgaven av Anton Slettemark (norsklæreren min fra videregående, med en ekstremt stor underleppe som han smattet på) med kone. Kona har en skrekkelig parfyme, og Das Anton har såpass dårlig ånde at den når helt bort til meg når han smatter i vei.


ER jeg egentlig i Tyskland??
Jeg er sikker på at das Anton og fru snakker om at jeg har okkupert et sete med bagen min.
Faen. Das Anton er in love. Slutt å ta på hverandre, jeg sitter jo nesten i fanget deres!
Nei... nein nein nein. Kuss kuss, nicht mehr, Anton! Men Gott, NEIN!
ÅÅÅÅÅÅÅH, den ånden.
Das Anton er nær ved å knekke meg. Han slår meg på alle arenaer hvor ejg kan knekkes. alle mine akillessener. Knær. Ånde. Smatting på leppa.
Aldri Stansted Express igjen.
Jeg føler for å hyperventilere, denne knesituasjonen har lagt nervene mine utenpå kroppen. Vurderer å sette meg med beina så langt ut i spagaten som mulig. Kuss kuss, faen ta deg, Anton. Faen ta deg.

Faen, tok bilde av knærne med blitz. Kjenner jeg rødmer helt innunder armhulene mens ansitet mitt gjør seg fortjent til Oscar ved å sette opp verdens mest konsentrerte, dog uanfektede mine.
GUD, Das Anton, kuss med lethal ånde rett mot meg i en og samme kombo! Jeg vil dø.
"Excuse me, your breath is so bad that each time you kiss your wife, a little piece of me dies." Kan jeg si det?
Hva er den dama laget av, som tåler dette?! Ansiktet mitt kan ike skjule fortvilelsen lenger. Jeg ser garantert ut som om alle 15 kattene mine har dødd, og som om Wanda skal forelese i alle fag etter jul.

Skal dette bli min ende?
Jeg lurer på om Das Anton er tysklærer. Den skolen må ha en eksepsjonelt høy dødsrate, enten ved selvmord, eller elever som segner om på direkten, når Das Anton lener seg over dem med et utpust for å si noe om kasus.
Kuss kuss. S O S.
En eller annen gang må jeg visst til Bishop Stortford. Her var det fint.

D.A. kremter. Jeg teller til ti før jeg tør å trekke pusten.
Han må være lærer. Kun lærere kan komme opp med en slik oral odør.

Gud være lovet, hallelluja. Han fant seg en pastill. Dog ikke så godt at det ikke er ille for noget; smatt. Smatt. Smatt. I stereo. Jeg gir opp.

"Shortly arriving at Stansted Airport."
Har aldri vært så glad over å høre en togbeskjed i mitt liv. Das Anton feirer med et kuss.
Vurderer å knee han før jeg løper av toget."



Vel, dette var enden på min flotte reise til London. Den virker kanskje preget av uhyggeligheter, men husk, jeg er jo en entertainer, og lite glad i livsglede som jeg selv er, vet jeg at det er lite underholdning i å fortelle om hvor fint jeg hadde det, men egentlig var jeg like fornøyd som da jeg hadde funnet denne busen:

Noen fab tips

Vel vel vel, det er vel på tide med en jetsetters oppdatering ang livet. Denne helgen følte jeg for en eksotisk ferie i sus og dus, og litt spa-behandling, derfor falt valget på kø-kjøring hjem til Kvikne, hvor mamma i går klemte litt på føttene mine mens vi så på Senkveld. Det er på grensen til hvor mye spenning som er lovlig på en fredagskveld, I KNOW, men noen ganger må man bare unne seg noen slike kvelder, altzahh.

Vel, her jeg sitter tenkte jeg å komme med noen fab fab fab tips til dere som sitter stuck i Oslo eller på andre ueksotiske reisemål, sånn for å lyse opp i denne kvasimørke sensommerhøstwhatevah:

Mote – go RUSS!

Vi vet alle at retro er retro, og retro er jo cool. Det viktigste for en jetsetter og trendsetter, er å være først ute med them ideas; å være en innovatør. Her om dagen fikk jeg anskaffet meg noe av det frekkere innen det som vel egentlig må sies å være "early-retro": Nemlig en DEILIG joggebukse fra Russ '08-kullet!

Snittet og passformen er intet mindre enn perfection. Den har også en frekk 08-detalj som fremhever my natural booty:

Etter denne oppdagelsen ble jeg inspirert til å gå på skattejakt i mitt eget klesskap fra videregående for å se hvilke skatter jeg kunne finne. Suksess!

Liker denne, den gjør stylingen enkel. Man skulle jo tro det var to topper under hverandre, men nei, den under er bare en sånn liten, fastsydd! Classy AND easy, skulle ikke tru det var mulig!

Weeee, artig B-gjeng motif

Herregud, babe.
Fant jammen hatten også, slik flaks! At jeg aldri brukte denne, den gjør seg så godt sammen med Vinstra-glipa.

Men nå kom jeg jo på en ting. Faen. Dette er jo ikke retro, folk går jo fortsatt kledd slik! Jaja, jeg har i hvertfall en god plan til senere. Håper jeg. Gullfunn anyways!

Så over til litteraturtipset for i dag. Denne er også fra jenterommet, og passer derfor ypperlig til ovennevnte retro-stil; den første boken i serien Tusen Biter. Her beskrives ungdomsskoleelevers hverdag på en rå og ærlig måte, mens den så deilig reflektert bringer frem aktuelle tema for denne aldersgruppen; personlighet, seksualitet, kjærlighet, festing, selvsikkerhet, familieforhold. Føler ikke jeg kan beskrive denne boken godt nok uten å ta med et sitat, hvor man også får se forfatter Kjetil Johansens fantastiske fortellerteknikk med engelske fraser i kursiv, som gjør boka ekstra tøff, kul, ungdommelig og hip:

"Tiril-Toppen ...
Når du får litt pupper og gropp, sånn som enkelte andre har ... 
Line hadde rett.
Vanessa kunne ikke få slippe unna med den evige utdritinga. Det var nok nå. Stopp.
Tirill halte frem den store, blanke flasken med det gufne, grønne innholdet. Hånden hennes skalv da hun helte det oppi sjampo-flasken. Litt endte i do, men det gjorde ingenting. Så fylte de opp balsam-flasken.
– Sett dem i bagen ehnnes. Akkurat der de sto.
Tirill satte flaskene varsomt på plass. Tok et steg tilbake og betraktet verket. Begge flaskene hadde sterke farger, du kunne ikke se at det inni var grønt.
– Få opp farten! Vi må opp til gymmen!
Tirill snudde på hælen og løp opp trappen etter Line.
Oh yeah.
Let the show begin"

Litt endte i do, men det gjorde ingenting. Elsker det. Tusen Biter-serien altså, folkens!

Så, det var dagens to tips altså.  Nå må jeg nesten løpe altså, det er så mye å oppleve her på fjellet. Kjøttkaku og sånt. (Og så skal jeg lese nr 2 og 3 av Tusen Biter-serien, knis)

Det er ikke størrelsen som teller

Ti-HIIII, nei jeg snakker ikke om deeeeet lzm. Det overskriften min sikter til er dagens store adventure. Stort, som i spennende, ikke stort som i at jeg reiste langt. Anyways, det var drama!

So, jeg skulle være awesome og kjøre fra Drammen D-town yeah til Oslo, med en pit-stop innom S-to-the-andvika for å bli kvitt noe søppel i bilen. Anyways, det å komme seg ut igjen fra parkeringshuset på Sandvika Storsenter kan jo ta pusten fra enhver, I KNOW, it's hard, men det er bare å klemme svettekjertlene sammen og la det stå til. Which I did, ofc, og kom meg ut på E18 igjen med minimale pads på min oversized tee fra Monki I'm so fashion AH!

Her er meg med en annen fashion (vel å merke litt 2007, don't pick up on this in 2010 lzm lol):

Men, selv om man er stolt av seg selv etter å ha gjennomført prestasjoner av slike størrelser, så må man ikke glemme seg helt! For der, mens jeg var midt i mitt livs beste fremføring av Bon Jovi's Living on a Prayer (takk GUD for P3 og deres utmerkede musikksmak), glemte jeg å kjøre av på Ring 3! IIIIIK!

>< 

Men, som DJ/MC/awesome jeg er så bare miksa jeg meg fra Living on a Prayer til en acapella-versjon av Independent Women fra Destiny's Child, og innså at dette, ja dette, måtte jeg klare selv. Så jeg bare kjørte da, på E6/E18/whatever, til jeg så et Ring3-skilt. Dette høres kanskje dramatisk ut, og visst faen var det det; jeg følte selv det burde lages en film om mitt liv da jeg så Riksvei 4-skiltet til Gjøvik og ropte "JAAAAAAAH!!! JAAAAAAH!!! JEG HAR VUNNET LIVET IGJEN!!!!"

YEAH!

Gudene skal vite at Didrik Solli Tangen skal synge en sviske i bakgrunnen når den replikken kommer, og jeg girer ned i tredje i sakte film for å kjøre ut i rundkjøringa og ned i Trondheimsveien.

Så, selv om ikke antall tilbakelagte kilometer på årets største eventyr var så mange, så er det likevel størst ass. Jeg er dyp og. Yeah!


Var det noen som ropte på dagens KART?!?!?!? Pardon me, var det noen som IKKE ropte på dagens kart? Nah, didn't think soooo:

...jeg innser jo nå at jeg ikke aner hvor jeg har kjørt, men, WHATEVAH, vi later som jeg vet det! Noe med Festningstunnelen (tunnel? tunell? tunnell? tunel?), firrærn, Ring3 og Ring2 vaffal:

Vel, dette er jo noe jeg virkelig har lært av. Og en erfaring jeg skal ta med meg videre i livet. Dette har faktisk åpnet mange dører for meg; jeg kan skrive dikt, sanger, og lage vandrehistorier for barnebarna mine fra denne hendelsen: 

When you're lost

[insert blblabla noe med] stray

Just find urself a ringvei/Ring2/Ring3/Riksvei 4

And your problems

even your sorrows

will fly far, far away

I'll fear nothing to this day

Because I found a ringway

Hell yay

Synd jeg ikke kunne velge sånn håndskrift-font på dette, altså, sånn for å få litt sånn ekstra personlig touch på det. 

Vel, jeg vant også i livet på annet vis her om dagen. Jeg skulle utøve nok en jet-settah activity, nemlig gå på 3D-kino, men så hadde jeg glemt brillene! Så jeg måtte pent stille meg i kø, kommer frem til kassen og bestiller, og damen sier "tre par ja, Shrek-briller da eller?" 

... det finnes jo bare ett riktig svar på et slikt spørsmål. 

"JA."

ett til? 

Fashion OG moro i en herlig fusjon!! Synd de ikke liksom er skikkelige solbriller OGSÅ, for da kunne jeg jo brukt dem til hverdags! 

Vel, jeg er helt utslitt etter dagens eventyr, så nå skal jeg legge et fjerde lag med neglelakk og høre på Independent Women. Lurer på om jeg skal gi ut en cover-versjon. 

Stay tuned for more awesome adventures! 

L8R

Å herregud

Nå skulle jeg slå på mah big flat screen TV for å se på Judge Judy, men så skippa jeg innom TV Norge, og der går Date My Mom! Jeg trodde et sekund jeg sto ovenfor mitt livs største dilemma, men, TAKK GUD, Judge Judy går ikke på lørdager! Problem solved! Så jeg fikk se en mor utføre lap dance på bachelor-duden, med god samvittighet. Livet smiler.

Ah, jeg bare ELSKER amerikansk reality. Ingenting er ressigert! OK mom so what are u going to do today to win his heart oh please don't embarrass me ok i love you be slutty and win!

Ellers, så gjorde jeg jetsetterting i går, drakk mojito og greier. Og så er jeg jo så internasjonal av meg, WEEEE, og siden jeg ELSKER Italia og gråter hver dag fordi jeg ikke fortsatt er på klassetur i Roma, så laget jeg meg bruschetta da jeg kom hjem fra mojito-tour. Det som er så fint med hvitløk, vaffal når du spiser store chunks av det, er at smaken bare legger seg på tunga og slår seg til ro der. Så når du våkner på morgenen, i ditt vanlige classy hjørne, så føler du deg enda mer classy med ferdig hvitløkssmak i hele käften! Mmm mmm mmm!

OG så kom jeg inn på optometri. YEAH, what else is new liksom. Komme inn på optometri er bare SÅ 2008. Retro? Yeah! U know it! Så da er dagens andre dilemma, dog mindre enn det andr------ TROR DU IKKE DE SENDER JUDGE JUDY OM EN TIME?! Mafakkah YEAH! Jo, mindre enn mitt forrige dilemma i dag, men likevel: Skal jeg bli optiker eller grafisk designer? Jeg passer jo til begge deler obviously:

En ting er sikkert, samme hvor jeg går, så kommer jeg til å oppleve så MYE UTENOM DET VANLIGE! Stay tuned!! 

L8R

JADDA!!!!

Bare en time til jetsetteren skal ut på et nytt eventyr - denne gang, ned til Shamrock for å tappe øl med bananfluedryss! MUMS ^^

Så, hva har så kjendisen drevet på med, siden hun ikke har vært til stede for sine fans on that intahnetz?

Okei, feil bilde, men det var en fryktelig flott tatovering. 

Så, tilbake til MICH: 

Vært i London og sett lur ut

Vært på telttur, på en utenom det vanlige-skala er dette 14!!! WEEEEEEEEEE Likzom, vi har med rive.

Klatra. 40 på skalaen, for jeg har dratt skikkelig på meg hårbåndet! Den danderingen var heller ikke i regi av Kilroy! 

Generelt vært busy telephone-gurl (vi jetsettere er det) og sett sexy ut while doin EHT

Vært og lært Roskilde litt om hår og sminke

Kjørt bil WEWOOPWEEWOOPZIWEEEEEE best in life lzm, best drivah in valley osv osv u can tell by my looks!!!

Padla kajakkzor, Lars Monsen kan bare ringe så skal jeg si han hvilken vei han skal bruke åra

Ikke minst, been workin on that tanzoooor

That's mah fab life 4 u right THURR WEEEOOOOPZZZOR, nå er jeg seint ute til jabbah jabbah hey på Shamizzz

BRB, stay tuned for noen av mine beste Roskilde-tips, og IRL-tips for fab life livin like i am.

L8R

Identitetskrise

Selv en ekte jetsetter finner noen ganger veien tilbake til hjemstedet. Lol, via Facebook, selvfølgelig. Og når jeg ser på bildene av noen av folkene som lever i gode, gamle Gudbrands, begynner jeg selvfølgelig å tenke på mine valg i livet. Er livet virkelig best i en leilighet på Torshov? Utnytter man tiden på denne jord best ved å reise rundt på vanvittige eventyr som mine?

Burde jeg egentlig sett slik ut?

Har du laget dette helt selv?!

Tenkte det var på tide med en liten variasjon her i bloggen, og etter å ha fått inspirasjon fra både Anja og fler, fant jeg ut at tiden er inne for å vise at jeg ikke bare er en habil jetsetter samt grafisk designer og poet; jeg kan også lage mat.

Så, nå er tiden inne for et av mine mangfoldige mattips!

Denne retten er litt for de avanserte som liker en utfordring, men den er forholdsvis rask, og slår inn på OMNOMNOM \o/-skalaen.

KOKTE MAISKOLBER


Kok opp vann. Følg med på det hele tiden mens det koker, ellers risikerer du å måtte gjøre noe annet i mellomtiden, og det vil være for effektivt. Pass også på at vannet er så kaldt som mulig når du fyller kjelen, slik at det tar lengst mulig tid.

Åpne så boksen med mæis. Dette bruker du den elektriske boksåpneren din til, du vet den som viser at du er en del av den virkelige overklassen. Denne er for eksklusiv til å legge ut bilder av – den er tross alt fra Matsui.

Putt ønsket antall kolber i kjelen. Det gjør forsåvidt ingenting om vannet ikke har kokt opp enda; du er jo jetsetter, og jetsettere har ikke tid til sånt.

Se på at mæisen eventually koker

Når du føler du har sett nok, ta kjelen av platen, og hell av vannet i kummen. La gjerne en eller fler av kolbene godgjøre seg litt på toppen av oppvasken, da den blir mest mør på denne måten.

Dander mæisen lekkert på en tallerken, og finn noe garnityr i kjøleskapet. Live life, la tilfeldighetene bestemme! I dag falt mitt valg på Synnøve Findens kryddersmør, et smør som gjør seg til all slags matlaging.

Heldigvis hadde en eller annen også forlatt revet ost, så for min del ble dette i dag rikmannskost av det ypperste. Hvis du er rik, som meg, dander altså revet ost på toppen av kolbene.

Husk: Dette med estetikk og feelingen for fin dandering er ikke noe som ligger naturlig for alle; enkelte sitter inne med en medfødt sans for estetikk, andre er bedre på f.eks. bilmekking. Heldigvis er dette noe man kan trene seg til. Jeg slapp det, obviously.

Nytes med et glass vin, for enda en gang å feire seieren i livet.

Bon apetit lala yeah

OBS! Ikke vær for glupsk hvis du ikke er rutinert på dette med å spise mais rett fra delikolben. Med et litt for stort jafs kan man være så uheldig å få det jeg fra nå av kaller mæisregulering, det vil si et sånt maisflakhelvete som kiler seg så hardt mellom to fremtenner at man rett og slett får en litt skakk tannstilling, og før man vet ordet av det står man med begge hendene armene plassert langt inne i ganen i ren desperasjon etter å få det ut. Det ser ikke særlig jetsettahcoolt ut.


Denne retten kan også nytes av vegeterianere. Bare hyggelig, fans!

L8R

Beklager

Jeg må være tidenes dårligste reiseblogger. Eller blogger forøvrig. Etter et besøk på min største ispirasjonsblogg, innså jeg at hvis man skal få med alle de viktige, små tingene på reiser og i hverdagen forøvrig, så skal man skrive ned alt i minste detalj, i presens (?):

"Vi våkner 10:00 for å få med oss frokosten som er inkludert på hotellet. Selvom frokosten skuffer, og vi begge brygger på en form for forkjølelse nyter vi dagen på balkongen vår. Vi tar en kjapp tur ned til sentrum for å handle noen rundstykker, et brød, ost, smør og sjokoladepålegg, drikke, og all mulig annet av nødvendigheter. Vi spiser lunsj på et bakeri nede ved havna og kikker litt i butikkene, før vi drar opp til hotellet igjen."


Så, kjære lesere, her er min reise for i dag: 


Jeg våkner klokka halv åtte av at musikken på macen står på. Så sovner jeg igjen. Så våkner jeg igjen. Så sovner jeg igjen. Så våkner jeg igjen av at jeg får melding. Det er fordi jeg er populær. Anja vil møtes på skolen. Når avtalte vi dette? Vel vel. Jeg står opp. Måten jeg går frem for å stå opp er som følger: jeg løfter dyna med høyre arm, snur meg, setter venstre bein på gulvet, deretter følger naturlig høyre. Nå er jeg i sittende posisjon, og kan reise meg. 


Jeg går ned i stua. Har også vært på do før dette, og kledd på meg. Ikke tatt på sminke, fordi jeg ser så digg ut i gårsdagens sminke uansett. Nede sitter Henrik og Paal. Jeg sier hei. Så kommer jeg på at Anja var innom på vorspiel i går, derav er opphavet for avtalen klart. Jeg går opp igjen og henter macen. Så tar jeg på meg en sko. Og den andre. Det går greit. 


På skolen finner jeg meg et grupperom. Der setter jeg meg. Jeg kommer ikke inn på internett. Det gjør vondt. Anja kommer. Vi går til et datarom. Jeg kommer ikke inn på internett. Jeg blir stressa. 
Datamaskinene har ikke InDesign. Det går en sikring hos Anja. Jeg har nå kommet inn på internett, og er glad for at jeg slapp å kaste meg ut vinduet. 
Anja må lage et magasinoppslag i InDesign. Jeg er awesome, så jeg hjelper henne. Hun får låne macen min. Jeg kryper under pulten og plugger ut musen til PC-monsteret, for å optimalisere arbeidsforholdene på macen. Så tar jeg frem Renessanseboka. Donatello var en harding på bruk av perspektiv og romfølelse på relieff på en døpefont et sted i Italia. Anja har satt inn tre bilder i InDesign. 


Brannalarmen går. Vi ler og sier det er et tegn fra gud. Vi er morsomme, men tar hintet. Sikkert Benny som ville gi meg fri resten av dagen. Vi pakker sakene og går hjem. 
Tilbake i Tryms Vei legger jeg meg på sofaen. Så nevner jeg for Line at jeg er sulten. Line lager mat til meg. Jeg blir glad. Line og jeg spiser og spiller et forferdelig spill på Buzz. Så går jeg til bussen som tar meg til bussen. 
Inne på bussen til Oslo setter jeg meg ned og prøver å se så sur og stygg ut som mulig, mens jeg pirker meg på fingertuppene så neglelakken spruter, så folk ikke skal ha lyst til å sitte ved siden av meg. Det går fint, helt til bussen er helt full. En dame er nødt til å sitte ved siden av meg. Jeg trøster meg med at jeg var den siste noen satte seg ned sammen med. En seier i livet. 


Bussen kjører. Jeg sover. Stillingen jeg sover i er en gapende en. Illustrasjonsbilde: 

Jeg lurer på om jeg kan høre damen ved siden av meg gråte stille. 

Bussen kjører inn til Telemarksporten. Jeg våkner. Jeg må på do. 

Inne på Statoil prøver en gammel dame å snike i køen. Det klarer hun ikke. Dustedame. 

Bussen kjører igjen. Jeg er nå våken. Damen ved siden av skal på do. Hun slår meg i ansiktet med jakken når hun reiser seg. Jeg ser forfjamset ut. 

Bussen er fremme i Oslo. Jeg går av og går til trikken. Den er fem minutter unna. Jeg hører på Sleepy Head og tar meg selv i å digge med hodet til musikken. 

Trikken kommer. Jeg går på. Det går bra. 

Trikken kjører på Torshov. Du har seff ikke sluttet å lese, dette er spennende! 

Jeg spiser ostepop til kveldsmat. Det er godt. 

L8R

I have a Dream

I am happy to join with you today in what will go down in history as the greatest demonstration for freedom in the history of my life.


Three and a half score years ago, a great Norwegian, in whose symbolic shadow we stand today, sold me a white Apple MacBook. This momentous decree came as a great beacon light of hope to millions of my fans who had been seared in the flames of the withering injustice of me having to use a PC. It came as a joyous daybreak to end the long night of mine and their captivity.

But three and a half years later, Nina still is not free. Three and a half years later, the life of Nina and her fans is still sadly crippled by the manacles of the comupter's fans going crazy, and the chains of crappy battery time. So we have come here today to dramatize a shameful condition.

I have a dream that one day, I will have a mac that lets me go through a lecture without being the centre of attention with its crazy fan noises.

I have a dream that one day, I can watch a whole youtube video without DJ MacBook making its own sound remix.

I have a dream, THAT ONE DAY, I CAN WATCH A FULL EPISODE OF PARADISE HOTEL WITHOUT KERNEL PANIC.




Kuken skriftstørrelse, kanke no for det, må løpe til neste PART-HEY!

What's the jetZah been doing now?

Jada, neida, det er aldri godt å vite hva som skjer i denne jetsetterens liv. I går, for eksempel, brukte jeg fire timer på å gjøre absolutt nada mens vaskemaskinen min vasket klær. Så lå jeg stille noen timer til, før jeg måtte krisepakke så klærne sprutet fordi jeg hadde dårlig tid. Måtte jo rekke bussen, det var jo på tide med en ny tur til dette vakre sørland.

Og her ligger jeg altså nå, med en t-skjorte med ekle ølflekker på, samt øl i håret. Heldigvis er jeg av den typen som alltid ser bra ut, uansett,

så selv om noen slo til meg i går så jeg fikk hele ølen min i ansiktet, så jeg fortsatt slammin ut, ofc hihi. Og det gjør jeg nå også da. 

I går natt var det så utrolig fint vær, så jeg bestemte meg for å gå litt ekstra på vei hjem! I stedet for denne kjedelige, klassiske ruten

tok jeg meg heller en litt mer eksperimentell rute, kall den gjerne Lars Monsen-ruta:

Sånn er det å leve et crazy liv som mitt da, man tar litt detourer og sånn. Det aller råeste med denne turen var jo at den innebar klatring! Weeeee!!! 

Ja, og så var jeg på quiz og hadde lag BAAARE med Halvard, men vi vant! Eller, vi vant ikke da, vi kom på nest siste plass, men vi vant livet. Eller, Halvard er en taper, men jeg vant livet, for jeg klatret på vei hjem. Det er fordi jeg er tøff. 

Ah, dette livet. Så fullt av opplevelser. Fremtidige barnebarn, gled dere. I will blow your minds med mine historier om da jeg vant livet. 

L8R