Hold deg fast – denne gangen dro jeg alene! ! ! ! ! !
Se det, en liten artig effekt med utropstegn der. Vel vel! Jeg vet dere sitter der med svettemerker store som koppen mi av ren spenning. Det skjønner jeg, for i det store og det hele har dette selvfølgelig vært en både spennende og dramatisk tur med uante vendinger, med inntrykk jeg tar med meg resten av livet og kan fortelle barnebarna om. Rett og slett, the whole shabang.
(hadde satt pris på om dere når dere leser overskriftene og datoene her, ser for dere pipingen i 24-serien, evt en annen piping for hver bokstav som skrives)
02.11.2010 – Shamrock Pub
Reisenervene trenger seg hardt på mens jeg roper "Hansa eller Heineken" på jobb. Det er fotballkamp, akkurat hvilken husker jeg ikke, men det gikk både en del Hansa og en del Heineken, det er sikkert. Jo, det var jaggu meg TO kamper, herregud altså.
03.11.2010 – Vogts Gate
Jeg har kommet meg hjem fra jobb, og skal nå sette i gang med pakkingen. Dette har jeg jo både øvd meg på, samt opplevd ganske mange ganger, siden jeg jo er en bereist person, så det går ganske fint. Øyasekken blir ikke en gang halvfull, da jeg har med meg ett skift, noen truser, og 4 par linser. Jeg får faktisk sekken, bagasjen pluss pengebok og det hele ned i håndvesken. Jeg advarer sterkt mot å prøve dette hjemme, da dette er eksperimenter som egner seg kun for garvede Ryanair-passasjerer som meg selv. Jeg er klar. Er London klar?
03.11.2010 – Rygge flyplass
Fra nå av driter jeg i denne datopipingen, da jeg risikerer å få alt for mye struktur i bloggingen. En stakkars sjel har sagt seg villig til å kjøre meg til flyplassen, men etter å ha sluppet meg av, må vedkommede snu for å hente kameraet mitt, som jeg velger å ikke ta med meg. Det veier mye, og det kan man i latskapens navn ikke ha noe av. Jeg har da mobiltelefon med utmerket kamerakvalitet, noe som senere vil vise seg.
Jeg kommer meg helskinnet gjennom den farlig strenge sikkerhetssjekken på flyplassen, og setter fart mot nærmeste kiosk. Ingenting komplementerer en flyreise så godt som et halvt rundstykke med en vassen paprikabit på, for 39 kronasjer. Jeg feirer at jeg har fått igjen på skatten med en flaske vann på siden, men tar meg selv i å lete etter gullflak i flasken etter jeg har betalt summen på rundt 70 kroner.
Nok om det. På flyet får jeg sitte på niende rad, som vil si fremst, siden flyet ikke er fullt. Blir sittende ved siden av en veldig hyggelig, men noe pratsom dame. Jeg frykter det verste, men heldigvis kommer en blond, enda mer pratsom frøken og setter seg mellom oss. Jeg puster lettet ut mens haka treffer andrehake som videre treffer brystet, og jeg gapende seiler inn i drømmeland.
Jeg våkner opp ved landing. Noen prøver seg på å starte en applaus, jeg hater dem, men kommer ikke over alle inntrykkene som farer over meg ved tanken på å ha landet i dette eksotiske landet, og ved synet av eksotisk rullebane og asfalt rundt meg.
La oss komme videre. Jeg kommer meg ganske fort ut av flyet, og går så fort og ikke minst stilig som bare disse beina kan frakte et menneske med hat for andre nordmenn for fly, og er først gjennom både passkontroll (FUCK YEAH) og først inn på do. Der utfører jeg noe jeg hater meg selv litt for, å sminke seg på offentlig toalett. Men, er man jetsetter, så er man jetsetter. Videre bruker jeg masse pund på å ta toget inn til London.
Vel fremme ved London Brigde aner jeg ikke hvor jeg skal gå, men jeg har et utmerket indre kompass, så etter litt vandring på gefühlen finner jeg frem til hostelet. Klokka er bare ti og jeg kan ikke sjekke inn før to, så dagen går i å henge på en nettcafe for å skryte på facebook over at jeg er i London, samt litt shawping her og der.
Her er et kjøpesenter som var alt for dyrt, men det hadde fin julepynt, som man helt tydelig ser.
Herregud, dette er kjempekjedelig, la oss gå over til godbitene.
Jeg har glemt deodoranten hjemme i Oslo, noe som gir meg en smule panikk. Jeg får heldigvis ganske fort kjøpt meg en ny t-skjorte på Urban Outfitters, da all hatvandringen på Stansted gjorde mitt late vesen svært svett, samt en deodorant som inneholder så mye alkohol at jeg mistenker meg selv for å være konstant brisen resten av turen.
Når jeg endelig får sjekket inn på hostelrommet, er jeg alene, og kan raise the bar for indulgence TODAY med å innrette meg i ei overkøye og sove litt. LITT. For der, etter en stund, møter jeg mine "samboere" for den neste dagen. Hurra, en dame på 50 og hennes sønn. De snakker et språk jeg ikke forstår, men som jeg gjetter å være italiensk, og etter damen har sagt "dolce" et par ganger, blir det videre hennes navn.
Mz Dolce og sønn fikk selvfølgelig, av alle ting, senga under meg og senga ved siden av. Og det SKAL SNAKKES. Poser skal ORGANISERES. Det er kanskje en noe ukjent sak at knitrende poser er tortur for mine ører. Men de skal altså ORGANISERES. Eller for alt jeg vet, kan det være at de bestemmer seg for å tømme en hver pose de har, for så å blåse posene opp og så trampe rundt på dem, før de fylles igjen og legges ned i oppbevaringsboksen under senga.
Videre skal senga ristes. I følge dagboken min funderer jeg et tidspunkt på om jeg egentlig befinner meg i en seng, eller om det faktisk er et klatrestativ i apeavdelingen i Kristiansand Dyrepark. Dette blir en fest!
Apropos fest, her dukker enda en beboer opp, Mz Håndtakkjole. Hun virker hyggelig, og jeg legger henne ikke for hat før jeg innser at hun og Mz Dolce snakker samme språk. Min mistanke om at dette er italiensk, forsterkes da volumet til begge med en gang økes med 200%.
Hele den italienske festen topper seg da sønnen til Mz Dolce finner ut at han skal stå ved siden av sengen min og snakke. Dette passer perfekt for meg, som fortsatt innbitt prøver å sove litt, siden han er akkurat så høy at han snakker rett inn i øret mitt. BUENO.
Jeg innser at her er det ikke håp, samtidig som jeg skal ut på jakt etter musikalbilletter. Turen går til Leicester Square, der jeg punger ut £29 for en billett til Oliver, før jeg videre går til en av mine favorittkjeder i denne byen, Bella Italia. Jeg klarer på et artig vis å spørre om det er mulig for meg å få et bord bare for meg selv, hvorpå jeg får et medfølende "oh, of course!", og jeg nærmest venter meg en hånd på skulderen før jeg setter meg ned. I denne for meg litt kleine situasjonen setter jeg meg ned ved det første og beste bordet jeg ser, uten videre tanke på hvor i lokalet dette er plassert. Jeg skal videre smertelig få oppleve at jeg har satt meg ved bordet like ved kassen, hvor servitørene står og henger når de ikke har noe å gjøre. Det er jo helt supert, for i tillegg til at jeg ikke har matlyst, har jeg klart å bestille en salat med en ganske grusom dressing, og med disse servitørøynene vekselvis rettet mot meg, får jeg nærmest ikke ned en bit. Det resulterer videre i at hele TRE forskjellige servitører spør hva som er galt med maten min, noe som ikke gjør meg mer sulten, bare en smule svettere. Jeg holder vinglasset ganske kontinuerlig i hånden, tvinger ned noen biter kylling, betaler, tipser masse og går.
Etter middagen oppdager jeg et tivoli midt på selveste squaren, og det gjør meg så glad at jeg velger å ta et bilde for å dele det med dere alle tre:
Dagen etterpå vinner jeg livet stort ved å nesten gå av meg beina samt tube av meg ræva fra London Bridge til Oxford Street til Covent Garden til Bank til til til... Ja. Rett og slett, egentlig stort sett til Urban Outfitters.
Jeg vinner også livet ved å innse at Mz Dolce har fortlatt åstedet. På kvelden kommer dagens høydepunkt, musikal i Covent Garden.
Jeg ankommer tidlig etter litt svett kappgang med meg selv, og finner plassen min meget fort. Jeg sitter på broen, her har jeg jammen strålende utsikt
Her er noen kaksefranser som har fått seg egen sånn balkong
Jeg tror ikke de ser en dritt.
Jeg har fått plassering ytterst på en rad, noe som jo er helt ypperlig for sånne som meg som setter pris på litt ekstra mosjon i hverdagen, da jeg får gleden av å reise meg opp for hver person som skal forbi. En litt eldre dame setter seg et sete bortenfor meg, og i det hun legger jakken sin på setet mellom oss, tenker hun seg hastig om, før hun sier "oh, this seat is taken, isn't it?" I blikket står det skrevet med blokkbokstaver at hun hentyder til min date for kvelden, som sikkert er på do, og skuffelsen står videre skrevet i ansiktet når jeg sier at nei, det er det ikke. Jeg venter en ny hånd på skulderen, men også denne uteblir.
Uteblir gjør derimot ikke skravlingen fra de fire franske jentene bak meg, og scenarioene om både hjernen min som eksploderer og tanken på å kaste dem alle ned i orkestergraven underholder meg helt til musikalen begynner. Videre sitter jeg på kanten av setet mitt og koser meg, ler, tar til og med meg selv i å klappe uten å bli kvalm etter noen av sangene. Musikal gir meg livsglede.
I hvert fall en stund. Litt uti begynner interessen å dabbe, og etter pausen ser jeg nærmest dobbelt. Jeg velger å skylde på at klokken er blitt skrudd tilbake en time nylig, samt at London ligger en time etter Norge. Jetlag OG vintertidstid, det er harde greier selv for en garvet reisende som meg.
Vel hjemme innser jeg at noen nye har inntatt sengen under min, denne gangen to tyske jenter som virker livredde for meg. Jeg ignorerer dem, og legger meg.
Morgenen etterpå kommer jeg meg til min egen store forundring opp til frokost, hvor jeg i desperat leting etter et bord å sitte ved blir sittende sammen med enda to tyske jenter. De er hyggelige. Hurra for det. Vi snakker om å drikke øl sammen på kvelden, men jeg ser for meg et kleint scenario, og takker for meg før planen blir videre utviklet.
Resten av dagen blir brukt på nasjonalgalleriet, hvor jeg leker intellektuell og spiser en ganske overpriset sandwich med kalkun og tranebærgele som på ingen måte anbefales, før jeg drar til Leicester Square for å spise is og drikke cappucino. Tanken på alle som sitter hjemme på jobb og lignende gir meg et tilfreds ansiktsuttrykk
Vel hjemme igjen har jeg tenkt til å ligge i sengen min og slappe av resten av dagen. Jeg har kjøpt meg inn et arsenal av candy som kunne holdt en hel krig, til og med wienerpekan har jeg funnet meg. Candyfesten er i gang, helt til de to tyske mumlejentene entrer rommet. De setter seg til å høre på tysk techno i senga under meg, og jeg er glad jeg er til. Jeg roper et stille hurra når de forsvinner ut døren en time senere, for så å ta det tilbake når de ti minutter senere dukker opp med tre bokser Smirnoff Ice hver. Selv om de har verdens stusseligste vorspiel i senga under meg, tar jeg meg selv i å bli litt misunnelig, glad som jeg er i alkohol, i hvert fall når jeg ser rundt meg i senga og oppdager at jeg ligger og bader i pekansmuler, sirup og potetgullrester. Derfor takker jeg pent ja når den ene tyske jenta til slutt åpner kjeften og ber meg med ut.
Det viser seg at disse to er i byen for å slippe ut håret etter de begge har slått opp med kjærestene etter fire og seks år, og når de drar frem sine tights og satengtopper, innser jeg at dette blir en suksesskveld. Å kjøpe drikke til å vorse med trenger jeg heller ikke, da den av dem som jo kan engelsk, viser seg å være en frisør med stor forkjærlighet for hårspray og tupering, noe som gir meg en god løsemiddelskade, så der sparte jeg de pengene. Hårsprayjunkien viser seg å være pratsom og livlig, mens den andre ikke kan engelsk, og med mine tyskkunnskaper er en samtale der bare å glemme.
Kvelden blir for meg preget av store mengder rom og cola, for de to andre blir den preget av grining og krangling både på tube og på utested, da hun ene føler seg utenfor fordi hårsprayjunkien snakket for mye med supermeg. Jaja, sånn er livet.
Her er to bilder fra Ministry of Sound, se på livet!!
Gud, for en detaljert blogging. Dette er det mest slitsomme jeg har gjort i dag, bortsett fra å spise knekkebrød med Nugatti Krønsj. Det var faen meg hardt det og.
Vel, neste dag var jeg i Brick Lane og kjøpte meg sko, og etter det tok jeg et sjebnesvangert valg om å ta et litt tidlig tog til flyplassen. Jeg velger å sitere rett fra notatblokka:
"På Stansted Express, blitt utkula i Brick Lane. Funnet et toersete på toget med et eldre par, den tyske utgaven av Anton Slettemark (norsklæreren min fra videregående, med en ekstremt stor underleppe som han smattet på) med kone. Kona har en skrekkelig parfyme, og Das Anton har såpass dårlig ånde at den når helt bort til meg når han smatter i vei.
ER jeg egentlig i Tyskland??
Jeg er sikker på at das Anton og fru snakker om at jeg har okkupert et sete med bagen min.
Faen. Das Anton er in love. Slutt å ta på hverandre, jeg sitter jo nesten i fanget deres!
Nei... nein nein nein. Kuss kuss, nicht mehr, Anton! Men Gott, NEIN!
ÅÅÅÅÅÅÅH, den ånden.
Das Anton er nær ved å knekke meg. Han slår meg på alle arenaer hvor ejg kan knekkes. alle mine akillessener. Knær. Ånde. Smatting på leppa.
Aldri Stansted Express igjen.
Jeg føler for å hyperventilere, denne knesituasjonen har lagt nervene mine utenpå kroppen. Vurderer å sette meg med beina så langt ut i spagaten som mulig. Kuss kuss, faen ta deg, Anton. Faen ta deg.
Faen, tok bilde av knærne med blitz. Kjenner jeg rødmer helt innunder armhulene mens ansitet mitt gjør seg fortjent til Oscar ved å sette opp verdens mest konsentrerte, dog uanfektede mine.
GUD, Das Anton, kuss med lethal ånde rett mot meg i en og samme kombo! Jeg vil dø.
"Excuse me, your breath is so bad that each time you kiss your wife, a little piece of me dies." Kan jeg si det?
Hva er den dama laget av, som tåler dette?! Ansiktet mitt kan ike skjule fortvilelsen lenger. Jeg ser garantert ut som om alle 15 kattene mine har dødd, og som om Wanda skal forelese i alle fag etter jul.
Skal dette bli min ende?
Jeg lurer på om Das Anton er tysklærer. Den skolen må ha en eksepsjonelt høy dødsrate, enten ved selvmord, eller elever som segner om på direkten, når Das Anton lener seg over dem med et utpust for å si noe om kasus.
Kuss kuss. S O S.
En eller annen gang må jeg visst til Bishop Stortford. Her var det fint.
D.A. kremter. Jeg teller til ti før jeg tør å trekke pusten.
Han må være lærer. Kun lærere kan komme opp med en slik oral odør.
Gud være lovet, hallelluja. Han fant seg en pastill. Dog ikke så godt at det ikke er ille for noget; smatt. Smatt. Smatt. I stereo. Jeg gir opp.
"Shortly arriving at Stansted Airport."
Har aldri vært så glad over å høre en togbeskjed i mitt liv. Das Anton feirer med et kuss.
Vurderer å knee han før jeg løper av toget."
Vel, dette var enden på min flotte reise til London. Den virker kanskje preget av uhyggeligheter, men husk, jeg er jo en entertainer, og lite glad i livsglede som jeg selv er, vet jeg at det er lite underholdning i å fortelle om hvor fint jeg hadde det, men egentlig var jeg like fornøyd som da jeg hadde funnet denne busen:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar