Identitetskrise

Selv en ekte jetsetter finner noen ganger veien tilbake til hjemstedet. Lol, via Facebook, selvfølgelig. Og når jeg ser på bildene av noen av folkene som lever i gode, gamle Gudbrands, begynner jeg selvfølgelig å tenke på mine valg i livet. Er livet virkelig best i en leilighet på Torshov? Utnytter man tiden på denne jord best ved å reise rundt på vanvittige eventyr som mine?

Burde jeg egentlig sett slik ut?

Har du laget dette helt selv?!

Tenkte det var på tide med en liten variasjon her i bloggen, og etter å ha fått inspirasjon fra både Anja og fler, fant jeg ut at tiden er inne for å vise at jeg ikke bare er en habil jetsetter samt grafisk designer og poet; jeg kan også lage mat.

Så, nå er tiden inne for et av mine mangfoldige mattips!

Denne retten er litt for de avanserte som liker en utfordring, men den er forholdsvis rask, og slår inn på OMNOMNOM \o/-skalaen.

KOKTE MAISKOLBER


Kok opp vann. Følg med på det hele tiden mens det koker, ellers risikerer du å måtte gjøre noe annet i mellomtiden, og det vil være for effektivt. Pass også på at vannet er så kaldt som mulig når du fyller kjelen, slik at det tar lengst mulig tid.

Åpne så boksen med mæis. Dette bruker du den elektriske boksåpneren din til, du vet den som viser at du er en del av den virkelige overklassen. Denne er for eksklusiv til å legge ut bilder av – den er tross alt fra Matsui.

Putt ønsket antall kolber i kjelen. Det gjør forsåvidt ingenting om vannet ikke har kokt opp enda; du er jo jetsetter, og jetsettere har ikke tid til sånt.

Se på at mæisen eventually koker

Når du føler du har sett nok, ta kjelen av platen, og hell av vannet i kummen. La gjerne en eller fler av kolbene godgjøre seg litt på toppen av oppvasken, da den blir mest mør på denne måten.

Dander mæisen lekkert på en tallerken, og finn noe garnityr i kjøleskapet. Live life, la tilfeldighetene bestemme! I dag falt mitt valg på Synnøve Findens kryddersmør, et smør som gjør seg til all slags matlaging.

Heldigvis hadde en eller annen også forlatt revet ost, så for min del ble dette i dag rikmannskost av det ypperste. Hvis du er rik, som meg, dander altså revet ost på toppen av kolbene.

Husk: Dette med estetikk og feelingen for fin dandering er ikke noe som ligger naturlig for alle; enkelte sitter inne med en medfødt sans for estetikk, andre er bedre på f.eks. bilmekking. Heldigvis er dette noe man kan trene seg til. Jeg slapp det, obviously.

Nytes med et glass vin, for enda en gang å feire seieren i livet.

Bon apetit lala yeah

OBS! Ikke vær for glupsk hvis du ikke er rutinert på dette med å spise mais rett fra delikolben. Med et litt for stort jafs kan man være så uheldig å få det jeg fra nå av kaller mæisregulering, det vil si et sånt maisflakhelvete som kiler seg så hardt mellom to fremtenner at man rett og slett får en litt skakk tannstilling, og før man vet ordet av det står man med begge hendene armene plassert langt inne i ganen i ren desperasjon etter å få det ut. Det ser ikke særlig jetsettahcoolt ut.


Denne retten kan også nytes av vegeterianere. Bare hyggelig, fans!

L8R

Beklager

Jeg må være tidenes dårligste reiseblogger. Eller blogger forøvrig. Etter et besøk på min største ispirasjonsblogg, innså jeg at hvis man skal få med alle de viktige, små tingene på reiser og i hverdagen forøvrig, så skal man skrive ned alt i minste detalj, i presens (?):

"Vi våkner 10:00 for å få med oss frokosten som er inkludert på hotellet. Selvom frokosten skuffer, og vi begge brygger på en form for forkjølelse nyter vi dagen på balkongen vår. Vi tar en kjapp tur ned til sentrum for å handle noen rundstykker, et brød, ost, smør og sjokoladepålegg, drikke, og all mulig annet av nødvendigheter. Vi spiser lunsj på et bakeri nede ved havna og kikker litt i butikkene, før vi drar opp til hotellet igjen."


Så, kjære lesere, her er min reise for i dag: 


Jeg våkner klokka halv åtte av at musikken på macen står på. Så sovner jeg igjen. Så våkner jeg igjen. Så sovner jeg igjen. Så våkner jeg igjen av at jeg får melding. Det er fordi jeg er populær. Anja vil møtes på skolen. Når avtalte vi dette? Vel vel. Jeg står opp. Måten jeg går frem for å stå opp er som følger: jeg løfter dyna med høyre arm, snur meg, setter venstre bein på gulvet, deretter følger naturlig høyre. Nå er jeg i sittende posisjon, og kan reise meg. 


Jeg går ned i stua. Har også vært på do før dette, og kledd på meg. Ikke tatt på sminke, fordi jeg ser så digg ut i gårsdagens sminke uansett. Nede sitter Henrik og Paal. Jeg sier hei. Så kommer jeg på at Anja var innom på vorspiel i går, derav er opphavet for avtalen klart. Jeg går opp igjen og henter macen. Så tar jeg på meg en sko. Og den andre. Det går greit. 


På skolen finner jeg meg et grupperom. Der setter jeg meg. Jeg kommer ikke inn på internett. Det gjør vondt. Anja kommer. Vi går til et datarom. Jeg kommer ikke inn på internett. Jeg blir stressa. 
Datamaskinene har ikke InDesign. Det går en sikring hos Anja. Jeg har nå kommet inn på internett, og er glad for at jeg slapp å kaste meg ut vinduet. 
Anja må lage et magasinoppslag i InDesign. Jeg er awesome, så jeg hjelper henne. Hun får låne macen min. Jeg kryper under pulten og plugger ut musen til PC-monsteret, for å optimalisere arbeidsforholdene på macen. Så tar jeg frem Renessanseboka. Donatello var en harding på bruk av perspektiv og romfølelse på relieff på en døpefont et sted i Italia. Anja har satt inn tre bilder i InDesign. 


Brannalarmen går. Vi ler og sier det er et tegn fra gud. Vi er morsomme, men tar hintet. Sikkert Benny som ville gi meg fri resten av dagen. Vi pakker sakene og går hjem. 
Tilbake i Tryms Vei legger jeg meg på sofaen. Så nevner jeg for Line at jeg er sulten. Line lager mat til meg. Jeg blir glad. Line og jeg spiser og spiller et forferdelig spill på Buzz. Så går jeg til bussen som tar meg til bussen. 
Inne på bussen til Oslo setter jeg meg ned og prøver å se så sur og stygg ut som mulig, mens jeg pirker meg på fingertuppene så neglelakken spruter, så folk ikke skal ha lyst til å sitte ved siden av meg. Det går fint, helt til bussen er helt full. En dame er nødt til å sitte ved siden av meg. Jeg trøster meg med at jeg var den siste noen satte seg ned sammen med. En seier i livet. 


Bussen kjører. Jeg sover. Stillingen jeg sover i er en gapende en. Illustrasjonsbilde: 

Jeg lurer på om jeg kan høre damen ved siden av meg gråte stille. 

Bussen kjører inn til Telemarksporten. Jeg våkner. Jeg må på do. 

Inne på Statoil prøver en gammel dame å snike i køen. Det klarer hun ikke. Dustedame. 

Bussen kjører igjen. Jeg er nå våken. Damen ved siden av skal på do. Hun slår meg i ansiktet med jakken når hun reiser seg. Jeg ser forfjamset ut. 

Bussen er fremme i Oslo. Jeg går av og går til trikken. Den er fem minutter unna. Jeg hører på Sleepy Head og tar meg selv i å digge med hodet til musikken. 

Trikken kommer. Jeg går på. Det går bra. 

Trikken kjører på Torshov. Du har seff ikke sluttet å lese, dette er spennende! 

Jeg spiser ostepop til kveldsmat. Det er godt. 

L8R

I have a Dream

I am happy to join with you today in what will go down in history as the greatest demonstration for freedom in the history of my life.


Three and a half score years ago, a great Norwegian, in whose symbolic shadow we stand today, sold me a white Apple MacBook. This momentous decree came as a great beacon light of hope to millions of my fans who had been seared in the flames of the withering injustice of me having to use a PC. It came as a joyous daybreak to end the long night of mine and their captivity.

But three and a half years later, Nina still is not free. Three and a half years later, the life of Nina and her fans is still sadly crippled by the manacles of the comupter's fans going crazy, and the chains of crappy battery time. So we have come here today to dramatize a shameful condition.

I have a dream that one day, I will have a mac that lets me go through a lecture without being the centre of attention with its crazy fan noises.

I have a dream that one day, I can watch a whole youtube video without DJ MacBook making its own sound remix.

I have a dream, THAT ONE DAY, I CAN WATCH A FULL EPISODE OF PARADISE HOTEL WITHOUT KERNEL PANIC.




Kuken skriftstørrelse, kanke no for det, må løpe til neste PART-HEY!