Confessions of a zmügrøyker

Så sitter vi her igjen, du og jeg,
vi har klatret ut gjennom vinduet og nyter den kalde vårluften på balkongen min
Jeg med en cider i hånden,
du kan ikke drikke

Vennene mine hater deg,
hater å se oss sammen
de skjønner ikke hvorfor jeg omgås deg.
Så vi møtes i det skjulte, når de er langt vekk.

Vi sitter her i stillheten.
Jeg ser på deg, du har en varme, en glød
og jeg kan ikke annet enn å holde deg i hånden,
la mine lepper møte ditt gyldne skinn, gang på gang.

Jeg ser opp i natten, puster dypt
Ut med luft, inn med ny
En ro brer seg i kroppen

Jeg betrakter deg intenst.
Plutselig er du endret. Du blir kald.
Gløden din er borte, jeg får en emmen smak i munnen
Jeg føler meg forpestet.

Jeg ser på deg i mørket,
Takker igjen for oss
Før jeg forlater deg der ute,
Knukket, nå er du bare søppel,
bare en kald mark.
Nå er det bare meg.

Men nærværet ditt slipper ikke så lett
Lukten av deg klamrer seg fast til meg,
Til håret, til klærne.
Stadig blir jeg minnet om deg og vår flyktige romanse.

De har rett, vennene mine.
Du er ikke bra for meg.
Men du gjør meg godt.

Siggen min.






Jada, det stemmer, ikke bare er hun bereist jetsetter; hun er også en smugrøykende poet.