...er det på tide å oppdatere denne bloggen litt. Det passer bra, siden jeg er i det nostalgiske hjørnet og bruker den gode, gamle svanemacen med kols. Derav byr jeg på bilder fra Photo Booth-arkivet, hvilken lykke! Skulle nesten tro det var jul, si. He. He.
Så, la oss snakke litt om reisingen den siste tiden har kunne by på. Jeg er jo for tiden et ikkearbeidende menneske, såkalt trygda, så det blir ikke så mange turer ut fra Rosteds Gate, slik som i mine jetsetter-dager hvor livet besto av reising til metropolen Drammen. Min tid i London er også forbi, og jeg passet på å takke nei til varme dager og et liv i sus og dus (og moderation overload) på Malta. Jeg er heldigvis likevel like stilig som før none the less.
Tilbake til poenget. Fredag bydde nemlig på storslagen reising....til LIER!!!!! En flott oppfrisking i mitt liv som pendler på tog. Men, det var ikke nok med denne forteffelige togturen, utover kvelden i festlig lag bestemte vi oss for å dra på PAVA (lokalnavnet til utestedet Pavarotti, red.anm) i Drammen, noe som medførte PIRATTAXI! Hva gir du meg! Mitt liv som 25-åring starter altså brått med halsbrekkende opplevelser. Denne kvelden inntok jeg små, men likevel ganske fatale mengder Laphroaigh, samt en tyrkershot, noe som tilbakebetalte seg i en to dager lang bakfyll. Vel vel.
Trass i eventyret som utspant seg i Lier og Drammen, velger jeg nå å fortelle om dagens svært strabasiøse ferd for å komme meg hjem til jul. Det kriblet i samtlige av mine tastefingre etter å komme med en Driving Home for Christmas-status på Facebook, men det ble dessverre med tanken.
Til poenget. Sent ute som vanlig, småløp jeg som en gaselle mot Oslo S, på is og sparsommelige mengder grus. På veien fikk jeg gleden av å dytte et barn ut av veien med bagen min, blant annet, hvilket jo ikke var veldig hyggelig, men desto mer ga meg en liten glede i dette helvetet av en tur det skulle vise seg å bli. En skulle jo tro at en rutinert jet-setter som meg selv snart hadde lært seg at det ikke er vits i å løpe til noe tog, NSB og ikke minst Jernbaneverket ivaretar alltid mine prokrastinerende interesser, og i dag var intet unntak. Jeg synes vel kanskje de hadde gått litt vel grundig til verks i dag – signalfeil slik at ALLE togene sto var strengt talt ikke nødvendig. Needless to say, stemningen da jeg arriverte stasjonen var storveies, kollektivtrafikk i høytiden er jo generelt kjent for å frembringe det beste i folk, og disse signalfeilene bidro absolutt til en varm og riktig festive tid.
 |
| Jeg blir flau av dette bildet. |
Spesielt vil jeg nevne den hyggelige mannen i 50-årene, som ved mitt spørsmål om hvorvidt han trodde toget vårt gikk som vanlig, vennlig ropte "NEI! DET ER INGENTING SOM GÅR! ALT STÅR! DET ER IKKE NOE TOG SOM SKAL GÅ HER NEI!!", etterfulgt av "INGEN VET NOEN TING! DET ER IKKE NOE INFORMASJON Å FÅ HER!", før han snudde på hælen og gikk, nesten som om han visste at det var på grunn av meg at alle togene sto.
Vel, etter 20 minutter ble det dessverre avbrudd i min påbegynte blærekatarr, da toget omsider kom. En skulle jo kanskje tro at dette var slutten på dagens spenning og dramatikk, men da har man ikke forsøkt å komme seg inn på et forsinket tog den 23. desember før med ribbena intakt. Jeg hadde tydeligvis ikke fått med meg at dersom man ikke kommer seg inn på toget innen ti sekunder, selv om man står bak 15 andre, så forsvinner det, men dette hadde heldigvis alle de som sto bakerst skjønt, slik at de gjorde sitt ytterste, for ikke å si ypperste, for å pløye alle oss foran inn på toget. Det var med hjertet i halsen og livet passerende i revy at jeg endelig så plass nummer 220 som en oase foran meg.
Ah, plass nummer 220. Sjeldent har synet av et tall vært så kjærkomment for et bakfullt, utsultet kreatur hvis ønske kun er å komme hjem til mors kjærlige favn og fars frustrasjon over juletrelys som ikke fungerer. Tatt i betraktning min historie som relativt vimsete, og stadige erfaringer som tilsier at det aldri skal være uten komplikasjoner å gjennomføre en reise i mitt liv, trodde jeg ikke mine egne øyne da jeg kunne slå fast at jeg var på riktig tog, på riktig dag, og hadde satt meg ned på riktig sete. De som satt rundt meg var heller ikke ubrukelige gnomer. Fornøyd flikket jeg frem min iPhone og satte på en episode Geordie Shore.
"Unnskyld, er dette plass 220? Det er nok mitt sete. Nei, dette er nok vogn 10, ikke vogn 5."
...en av grunnene til at jeg velger å reise på Komfort, er nettopp for å eliminere sjansen for å sette meg i feil vogn, da dette er noe jeg stort sett alltid gjør. Det er kun én Komfortvogn. Jeg skulle jo skjønt det, da jeg tilfeldigvis sto på akkurat riktig sted på perrongen. Alle varselbjeller i hodet mitt burde jo vitterlig ringt, da de over høyttalerne sa at toget besto av to identiske togsett. I chose to believe. Men neida. Etter å ha innsett at jo, denne sure herremannen som dukket opp på Lillestrøm hadde nok rett, uten engang å ha sett billetten hans, satt jeg som i transe, før jeg innså nederlaget nok en gang, og kledde på meg mens alle mine sure medreisende så dømmende på meg. Ignorante jente, vet ikke hvilken vogn hun er i. Ungdommen nå til dags. Åpen rygg i genseren har hun også, skjøge.
Vi vet alle, i hvert fall vet alle vi rutinerte togreisende, hva det innebærer å bytte togsett. Man må være konsentrert. Man må være klar til å se ut som en idiot, der man heseblesende stormer ut av toget, sprinter langs perrongen for så å bykse inn igjen fem sekunder etter konduktøren har blåst, og to sekunder før dørene lukkes. Denne gangen var intet unntak. Uten mat i kroppen, energinivå på minus tretten, ubalansert med alt for stor bag, stormvagga jeg bort til neste vogn. Fløytelyd. Herregud. Pip, pip, pip, dørene lukkes.
Jeg klarte det. Vognen var til og med nesten tom. Endelig. Jeg kunne synke ned i setet og puste.
"Unnskyld, vi skal sitte her."
Drittfolk. Jævla drittmann. Jada du skal få vindussetet ditt, men må du for helvete stå der og bruke tre evigheter og fjorten ÅR på å bestemme deg for hvor du skal legge jakka di? Er du nødt til å gjøre så mange revurderinger på hvor den JÆVLA pakka skal ligge?! SER DU IKKE AT JEG ER I FERD MED Å DØ OG IKKE VIL STÅ HER OG BALANSERE MENS DU RIGGER DEG SÅ JÆVLIG TIL I DET SETET HVOR DU SKAL SITTE I HALVANNEN TIME?! Kan du få kona di til å holde kjeft?! SETT DEG NED, SETT DEG FOR HELVETE NEEEEEEED.
Så satte jeg meg og gikk inn i trash tv-transe, og snart var jeg hjemme til jul.
Jeg ønsker dere alle (deg) en strålende jul. Husk at denne høytiden handler om å sette pris på de som er deg nære og kjære, ikke de materialistiske godene som venter deg under juletreet.
See what I did there? Haha, ironi altså. Jeg sier liksom ikke tenk på det materielle og så viser jeg at jeg er skikkelig materiell og elsker å få penger til jul. Sjukt. Skikkelig jente-på-Twitter-humor.
